Salute your solution.

Om høsten blir jeg alltid veldig lei av alt. Spesielt om jeg mistrives. Og det har det nylig gått opp for meg at jeg gjør. Jeg er ikke sosial nok, og jeg misliker skolen helt forferdelig, og gruer meg mer og mer for hver gang jeg drar på en forelesning. Føler at alt er over hodet på meg og at det ikke passer meg nå i det hele tatt.
Og sånt fører til at jeg tar store, livsforandrende avgjørelser. I fjor dro jeg spontant på folkehøgskole, så det skulle bare mangle at jeg gjorde noe tilsvarende i år.
Og det har jeg gjort nå.
Jeg har bestemt meg for å prøve å komme inn i militæret, og har fylt ut denne:

Søknad om frivillig førstegangstjeneste for kvinner.

Og selv om noen har beskyldt meg for å gjøre det for å komme nærmere Mr. B, så stemmer ikke det i det hele tatt.
Det kommer vel heller til å gjøre at vi sees enda mindre.
Det at han har det gøy der har nok bidratt til å trigge lysten, men det er på grunn av meg selv. Tenk.

Det har faktisk vært noe jeg har kunnet tenke meg i flere år uten å helt vite det selv, men siden jeg er jente har det liksom aldri vært noe alternativ. Spesielt siden jeg er født året før det første kullet med jenter som ble innkalt på sesjon. Hadde jeg fått tilbudet, så hadde jeg så klart overveid det tidligere.

Søknaden har blitt postet, så nå er det ingen vei tilbake. Hvis de vil ha meg, da. Og det burde de. For jeg hadde blitt den beste militærjenta ever. Med et par måneders hardtrening i forkant, selvfølgelig. Men det er jeg innstilt på.

Litt som det der, bare at tøffere og med kjipere uniform.

Alenedate.

I min nylig erverdede gressenketilstand er det viktig å finne på ting å gjøre. Jeg er ikke spesielt flink til det, så jeg må tvinge meg til å finne på noe, og bare gjøre det før jeg rekker å tenke over det noen ganger.
Så i dag gikk jeg på kino. Alene.

Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre det, for det er rett og slett noe man ikke gjør alene. Med god grunn, kanskje; jeg tror jeg aldri har følt meg mer alene heller. Det første kvarteret satt jeg helt alene, og da kom det hele to til. De var ikke hver for seg, for å si det sånn.

Jeg følte meg litt sånn her.

Dette kan kanskje ha noe med filmvalget mitt å gjøre; Cinema Paradiso er ikke akkurat en mainstream actionfilm heller. Pluss at den er fra åttitallet og jeg allerede har den på DVD. Men jeg klarer aldri å få sett den, så.

Dog, hadde jeg visst at hovedpersonen var en ung filmmaskinist som drar i førstegangstjenesten og aldri ser ungdomskjæresten sin igjen, hadde jeg kaaanskje valgt noe annet. Det var litt for passende, liksom.
Men fortsatt noe å krysse av på lista over ting man bør ha gjort. Også var det jo en fin film.

We must never be apart.

Første permhelg kom og gikk, og plutselig suger det å være meg igjen.
Det er i det minste to mindre uker til det er over, og der har du fokuspunktet mitt fremover.

Men jeg vi har i det minste hatt en kjempefin helg, om enn lite produktiv (som ikke gjør noen verdens ting), og det blir ekstra godt å være sammen når tiden er såpass flyktig. Dessuten, det er en gyldig unnskyldning til ikke å gjøre annet enn å bare ligge og se på hverandre, og det er jeg alltid sucker for.

Nå blir det bare å vente til neste gang, om et par ukers tid.

På en side vil jeg ikke at det skal være så jævlig hver eneste gang han drar, men på den andre siden vil jeg ikke bli vant til at han er borte heller. Pest eller kolera, liksom.

_______________________________________________________

Et øyeblikk jeg kommer til å verdsette en stund: Da vi tok farvel på perrongen, og toget fyltes opp med andre rekrutter. Det definerte øyeblikket helt perfekt.

(Kollasjen har jeg stjålet fra mammas blogg.)

Pretty pictures and poetry.

Well it's been a long time, long time now

since I've seen you smile.

And I'll gamble away my fright.

And I'll gamble away my time.

And in a year, a year or so

this will slip into the sea.

Well, it's been a long time, long time now

since I've seen you smile.

Været er shitty og jeg er melankolsk, k?

(Teskten er av Beirut og bildet vet jeg ikke hvor er fra. Selv om det sikkert er kjempekjent.)

Just bring back some nice reminders.

Det er helt fantastisk hvor mye tid jeg har til overs nå. Tid til å gjøre ting jeg aldri tenker på å gjøre ellers. I dag har jeg ikke hatt skole heller, så heeele dagen har vært åpen. Og jeg er ikke akkurat verdens flinkeste til å finne på noe å gjøre heller, så det var en stund jeg bare satt og stirret ut i lufta.
Men, jeg har vist meg å være flink!

Fått gjort en hel masse nyttig, riktignok noen ting jeg aldri ellers hadde gjort, men jeg kjeder meg som sagt litt. Jeg har blant annet; bretta klær, støvsugd, satt på en oppvaskmaskin, gjort rent på kjøkkenet, tatt ting ut av oppvaskmaskinen, lest masse ukeblader som lå liggende, luka oppkjørselen (jeg vet, det er kanskje det siste man tenker på å gjøre), tatt ut søpla, levert metallinnsamling, og utført generell rydding.
... Alt dette var før klokken tolv, så det hjalp egentlig ganske lite.

Etter det kom heldigvis Hege til unnsetning, og vi kjørte en tur.

Så har timene flydd litt av sted, og jeg klarte etter hvert å møte Hege enda en gang og se Fire bryllup og en gravferd.

Og jeg har tydeligvis fått til å blogge også, men det må jeg nesten, når jeg får ting som dette presentert:

http://vima.blogg.no/1254670025_ukens_blogger_det_din.html

Alt dette er lett ispedd flere samtaler med Mr. B og poenget er at jeg har klart å sysselsette meg en hel dag uten å sitte foran PCen hele tiden. Tok litt tid å komme frem til det bare.

Men nå er problemet det at jeg ikke har NOEN VERDENS TING å gjøre i morgen! Utenom de TO timene jeg har skole. Også det før klokken tolv. Så... jeg er mildt sagt åpen for forslag, hvis noen har noe å komme med.

... Her er det et fint bilde! Hadde høsten sett sånn ut hele tiden hadde alt vært bra.

Fant dette tilfeldig, så jeg vet ikke hvor det kommet fra, men jeg har klart å spore det tilbake hit.

Take me to the place I love.

Jeg skal innrømme at jeg har følt meg litt sånn her de siste dagene:

Men etter å ha jobbet med å komme over min egen egoisme, og heller prøve å glede meg til Mr. B kommer hjem i steden for å grine over at han har forlatt meg har jeg innsett at det kanskje kommer til å gå greit at han er i militæret. Riktignok går jeg og håper at han skal dimme med en gang, men det går nok over.

Dessuten har jeg innsett at jeg faktisk fortsatt har noen venner, og de har blitt flittig brukt til å fylle opp den ENORME mengden fritid jeg plutselig hadde. Så nå føler jeg meg litt sånn her i steden:

Minus lutefisk. Og det er en god forbedring.

Jeg har brukt opp alle brukbare, passende titler, så dette innlegget får ingen.

Da min kjære far ringte i dag og opplyste meg om at det var en skrivefeil i den siste bloggen min kom jeg på at det hadde vært en stund siden sist jeg var innom.
Og i dag har jeg i tillegg noe å skrive om, så jeg valgte å benytte anledningen til å få lirt av meg noen setninger.


Den andre av de to mennene i mitt liv har nemlig forlatt meg til fordel for militærtjenester langt borte. Mr. B har riktignok bare reist til Stavanger enn så lenge, men utenfor rekkevidde er for langt uansett.
Og med tanke på at han har vært den viktigste personen i livet mitt de siste par årene føles det plutselig veldig tomt, selv om jeg nesten ikke har fått tid til å savne han enda en gang.

Det suger. Jeg vet ikke hva annet jeg kan skrive om det akkurat nå, for det bare suger.

Og som om det ikke var nok så kommer min kjære kusine, som alltid har vært og fortsatt er min eneste næreste venn, med nyheten om at hun kanskje flytter til Tyskland i januar for å jobbe som au pair. Jeg vet at jeg var slem og reiste fra henne ett år og var dårlig til å holde kontakten, men dette er verre, for dette rammer meg.

Så i dag føler jeg meg forlatt. Så forlatt at jeg tror jeg har blitt skadet for livet og trenger mangfoldige timer hos psykolog for å i det hele tatt bøte på skaden.

Også har jeg innlevering i et fag i morgen jeg ikke forstår, så det er veldig, veldig, veldig synd på meg akkurat nå.


Møt substituttet for mannen i mitt liv: Gato.

No pants.

Jeg har forelsket meg bittelitt i Cassandra Long.
Bildene hennes gir meg lyst til å ha med meg kameraet mitt hele tiden og fange øyeblikk.
Jeg burde virkelig bli flinkere til å gjøre det.Alle bilder er lånt herfra.

Estudiante.

Ok, så nå er jeg offisielt student.

Og det er SKIKKELIG skummelt. Forelesningene er for så vidt greie (utenom ex.fac. som er noe av det mest ustrukturerte (ræva) jeg har vært borti), om enn tørre, men det er alt rundt studiene som bekymrer meg.

Det er som om jeg har begynt i åttende klasse igjen, og rundt meg er det bare store tiendeklassinger som har vært der lenge og mer eller mindre eier stedet. For første gang på lenge føler jeg meg liten (og ung, hipp hipp).

Det er vanskelig å sette seg inn i ting, og nettsiden er ikke til å forstå seg på for alt i verden.
Jeg føler at jeg går glipp av roughly 80% av alt det essensielle jeg må få med meg. For alt jeg vet kan jeg ha en eksamen i morgen.

Jeg er fullt klar over at jeg er helt ubrukelig når det gjelder å sette seg inn i nye ting.
Jeg er av typen som lar være å se på DVD fordi jeg ikke har lært meg å bruke DVD-spilleren enda, selv om jeg er mer enn kompetent nok til å klare det.
Men hvis jeg først prøver får jeg det stort sett til. Det er bare å gjøre det som er vanskelig.
Dessuten er jeg alene. Ikke noen til å passe på meg, ingen jeg kjenner jeg kan spørre om hjelp hvis det er noe jeg ikke klarer eller finner. Og det er aller første gang for meg, noe som gjør det ekstra skummelt og vanskelig.

Det virker litt uoverkommelig. Men det er bare i begynnelsen, ikke sant?

...Ikke sant?

Sometimes I get overcharged, that's why you see sparks.

Så, jeg er hjemme fra fra Praha. Ordentlig hjemme nå, ikke bare 'jeg er hjemme i en times tid og drar til mr. B fordi jeg trenger ferie fra å ha ferie'-hjemme.

Jeg vet jeg sa jeg skulle shop my heart out, men for å være ærlig synes jeg shoppingmulighetene sugde. Skuffa. Men jeg fikk kjøpt litt klær, en dingseboms av en flaskeåpner, en bok, og selvfølgelig kunst, som jeg har begynt å gjøre hver gang jeg reiser til utlandet nå. For jeg er en pretensiøs kunststudent in spe, må vite.

Praha er en by jeg har hatt lyst til å dra til veldig lenge, og inntrykket jeg sitter igjen med er litt blandet. Altså, byen er pen mht arkitektur og brostein og alt det der, turen var veldig fin, og jeg er fornøyd og sånt, men de uendelige hordene av turister ødelegger så mye av inntrykket.

Jeg hater turister. Jeg hater å se dem, jeg hater kameraene deres, jeg hater suvenirbutikkene som utnytter dem, jeg hater å være en av dem.

Jeg vil helst blende inn med lokalbefolkningen og gjøre mine ting i fred. Jeg føler heller egentlig ikke behovet for å gjøre de obligatoriske turisttingene når jeg drar til nye steder.

Vi dro for eksempel til Karlsbroen. Fin bro altså, men for meg var den praktisk talt identisk med de andre broene i byen (bortsett fra at jeg kjøpte den fine gatekunsten min der), det er bare en bro. Jeg kjenner ikke til historien dens og jeg vet ikke hvorfor den er noe alle besøker når de drar til Praha. Jeg visste ikke at den eksisterte en gang før jeg gjorde research til reisen.

Jeg er glad for å ha gjort det og sett såpass mye av byen, men jeg vil aller helst sose rundt i smågater på måfå og gå på museer og utstillinger. Noe jeg gjorde, men de satans turistene gjorde det til tider umulig å puste.

Figuratively speaking.

Sånn bortsett fra det var det peachy. Jeg fikk gå på utstilling med en av favorittkunsterene mine fra favorittkunstperioden min (og Salvador Dalí), og jeg kjøpte kunst, om enn mest i postkortformat, og jeg kjøpte småting, og spiste god mat (konsumerte mitt første måltid med bare spisepinner, stolt), og været var fint.

Kunne tenke meg å dra tilbake en gang, dog laaangt utenfor turistsesongen.

Jeg skulle gjerne vist frem bilder, men jeg synes det er grusomt å drasse rundt på en stor speilrefleks over lengre tid, så jeg ga opp det etter drøye to timer, og resultatet er rundt 40 bilder av utsikten fra hotellrommet, fasader og tilfeldige statuer. Ikke noe spennende, altså.
La meg heller vise frem noen av fotografiene jeg kjøpte:
Alle bildene er tatt av Jan Saudek.