I seem to think, I think I got a little situation.

Jeg blir mast på stadig vekk. Om at jeg må blogge.
Nå vet ikke jeg helt om det liksom skal være inspirerende, men det er det altså ikke.

Truth is, jeg synes ikke det er gøy å blogge lenger. Og det har ikke vært spesielt gøy på sånn ca. halvannet år.
Jeg har ingenting interessant å formidle, jeg klarer ikke å finne en fin, ny layout, og når jeg først har et gram inspirasjon i kroppen blir det aldri sånn jeg vil.
For let's face it, jeg har ikke blogget om noe festlig på veldig, veldig lenge.

Sier ikke at jeg aldri kommer til å blogge igjen, men as of now ser jeg ikke for meg at det kommer til å skje noe.
Men jeg kommer i hvert fall ikke til å slette bloggen, som alle teitinger gjør i hytt og gevær. For jeg står for alt jeg har sagt. Det kan eventuelle fremtidige arbeidsgivere også notere seg, om de skulle finne veien hit.


Med det sier jeg et foreløpig offisielt takk for meg. Ca. to uker før bloggen har treårsjubileum.

So long, and thanks for all the fish.

Ironisk nok er dette mitt mest inspirerte innlegg på lenge.

Prosjekter.

Jeg har egentlig aldri hatt en hobby. Sånn bortsett fra prokrastinering. Og prokrastinering suger ganske mye i lengden.
Jeg har, however, prosjekter. Noe jeg tror er genetisk.
For i min familie er prosjekter (som aldri bli fullført, vel å merke) noe av det vanligste i verden.

Så av den grunn skal jeg prøve å forene prosjekt og hobby, samt eliminere prokrastinering, og plutselig har jeg en ny en ny fritidsaktivitet: Å fikse ting.

Trenger du et regnestykke for å forstå det sa du?  Very well.

Hobby + Prosjekt - Prokrastinering = SUCCESS.

Prosjekt 1: Gyngehest.

Denne har stått i kjelleren siden... For alltid. Tror det var meningen at jeg skulle bruke den da jeg fortsatt var liten nok, men... Neh. Nå er jeg stor nok til å fikse den selv, og det skal jeg gjøre også.

Prosjekt 2: Speil.

Ramme med liten hylle, sier du? Neida, det var en gang et speil. Helt til noen knuste det. Jeg liker det, og vil ha det til å ha bittesmå parfymeflakonger på det. Tror det er det eneste hylla tåler, anyways.

Hvis noen lurer så ønsker jeg meg en speilplate på ca. 26,5 x 43 cm. For future reference.

Prosjekt 3: Kjole.

Fant den på januarsalget til H&M. Jeg hadde sett etter en sånn kjole en stund, så den var perfekt. Bortsett fra at den er i størrelse 44 og i en heslig offwhite farge. Så den skal sys inn heftig og farges svart, og vips, snasen kjole.

Og her er et prosjekt jeg nettopp ble ferdig med. Det var opprinnelig et Pilgrim-smykke jeg fikk fra onkel og tante for noen år siden, men det forsvant, som mye annet her i huset, og jeg glemte det litt. Så fant jeg det igjen for litt siden, og alt var peachy. Men smykket hadde lange tråder med masse anheng som hele tiden kjervet seg. Og jeg liker ikke å måtte knyte opp smykkene mine før jeg bruker dem.
Så da fjerner man unødvendige anheng, flytter medaljongen til et annet sted på smykket, og bytter ut den lille dingsen som henger fast i den. Har ikke noe før-bilde, men det er fint, eh?

(Håper samtidig at onkel og tante ikke har noe i mot at jeg skjendet smykket jeg fikk av dem.)

Quatre-vingt-dix-neuf.

Jeg kommer aldri til å bli en moteblogger. Eksponeringsbehovet er der hver gang jeg føler meg fin og eksepsjonelt velkledd, men jeg kommer aldri noen sinne til å bli en moteblogger.

Med mindre jeg selger sjelen min. Og slutter å være lat og ha blogging nederst på den ikkeeksisterende prioriteringslista mi.

Jeg tuller. Nesten.

Men når jeg for første gang gjør et funn på Fretex, og det blir komplimentert to ganger før jeg i det hele tatt er ute av butikken, óg den bare kostet ti kroner, da kan jeg ikke gjøre annet enn å vise det fram, kan jeg vel? Eksponeringsbehovet mitt sier nei.

Tada:

Det er en kjole som antageligvis er lagd for en 12-åring, men den passer, og den ser festlig ut.
Nå skal jeg bare sjekke hvor lang tid det tar før noen legger merke til at jeg muligens går med den bak fram og eventuelt gidder å kommentere det. (jeg syntes den så fin ut begge veier, ok?)

Je veux dormir quand tu te réveilles.

Jeg har bestemt meg for å prøve å lære fransk. Igjen. For SJU TUSENDE gang. Jeg får det aldri til, men jeg vil så gjerne at jeg prøver igjen uansett.
Mamma har vært så snill at hun har lånt et fransk språkkurs til meg, og en lettlest bok.
Språkkurset påstår at det er fransk for nybegynnere, men likevel begynner det med lange dialoger om hvordan man skal konversere på et tannlegekontor.
Altså, jeg har hørt fine ting om Frankrikes offentlige tjenester, men når jeg ferierer der føler jeg kanskje at det ikke er førstepri. Det aller, aller siste sporet på den fjerde plata er riktignok alfabetet, tall, dager og måneder, som jeg allerede er forholdsvis stødig i, men jeg begynner der likevel. A, B, C, D...

Kitsch.

En gang, for mange år siden var jeg og Ida på loftet til bestefar og lette etter skatter.
Liggende på et lite bord ved vinduet lå det en liten "veggbyste" (er det den korrekte termen?) av en negresse.
Dessverre var håret knekt av, og på daværende tidspunkt følte jeg meg ikke kompetent nok til å prøve å lime henne sammen, og lot henne ligge. Ikke det at jeg hadde noen videre stor interesse for henne akkurat da heller, jeg bare syntes hun var fin.
Men jeg husket henne.
Så da min interesse for kunst og antikviteter fant frem til bevisstheten min for ikke så altfor lenge siden kom jeg på henne igjen.

Og ved første bestefarbesøk (som for the record er altfor sjelden) gikk jeg på loftet igjen, og der lå hun og ventet. Jeg var redd for at hun egentlig ikke kom til å være så fin som jeg husket, for jeg har mange ganger opplevd å få barndomsminner skjendet på det groveste når jeg ser ting jeg husker fra jeg var liten i litt mer voksen alder.
Men denne gangen var jeg heldig.

Det var til og med et ganske uproblematisk brudd, så det gikk fint an å lime. Pappa hjalp til, of course.
Jeg bidro med alternativ fiksing av hvite flekker med sprittusj. Og det gikk fint!

Og nå har jeg kitsch på veggen!
Dette er mitt aller, aller første 'funn', så jeg er strålende stolt og fornøyd.
Hun passer egentlig ganske fint på den røde veggen min og, men en gang i fremtiden håper jeg å kunne ha henne på veggen i min (enn så lenge imaginære) leilighet.

This is not a love song.

Mine to lesere maser og maser om at jeg skal blogge.
Og joda, det har falt meg inn. Dessuten har jeg dårlig samvittighet (overfor hvem, egentlig?) fordi jeg ikke har blogga på godt over to måneder, uten så mye som en avskjedsblogg en gang.
Men jeg har en god grunn.
Dagene mine ser nemlig omtrent sånn her ut:

Og det er vel strengt tatt ikke så spennende å lese om, er det vel?
Nei, tenkte meg det.
Så jeg gjør egentlig oss alle en tjeneste.
Jeg slipper å ha på samvittigheten at jeg har en veldig kjedelig blogg, og dere slipper å lese den. Win win.

Dessuten nekter jeg å gå ut mer enn jeg må, siden det er så inn i helvete fittesatan møkkakaldt ute.
Jeg hadde egentlig tenkt å trekke en parallell mellom temperaturen ute og en fryser, men så innså jeg at det er langt kaldere ute enn i en fryser, så jeg lot det være, for å ikke virke dum.
Men jeg skriver det likevel, for å virke morsom i steden for.
Og igjen har jeg vunnet over internett.

Salute your solution.

Om høsten blir jeg alltid veldig lei av alt. Spesielt om jeg mistrives. Og det har det nylig gått opp for meg at jeg gjør. Jeg er ikke sosial nok, og jeg misliker skolen helt forferdelig, og gruer meg mer og mer for hver gang jeg drar på en forelesning. Føler at alt er over hodet på meg og at det ikke passer meg nå i det hele tatt.
Og sånt fører til at jeg tar store, livsforandrende avgjørelser. I fjor dro jeg spontant på folkehøgskole, så det skulle bare mangle at jeg gjorde noe tilsvarende i år.
Og det har jeg gjort nå.
Jeg har bestemt meg for å prøve å komme inn i militæret, og har fylt ut denne:

Søknad om frivillig førstegangstjeneste for kvinner.

Og selv om noen har beskyldt meg for å gjøre det for å komme nærmere Mr. B, så stemmer ikke det i det hele tatt.
Det kommer vel heller til å gjøre at vi sees enda mindre.
Det at han har det gøy der har nok bidratt til å trigge lysten, men det er på grunn av meg selv. Tenk.

Det har faktisk vært noe jeg har kunnet tenke meg i flere år uten å helt vite det selv, men siden jeg er jente har det liksom aldri vært noe alternativ. Spesielt siden jeg er født året før det første kullet med jenter som ble innkalt på sesjon. Hadde jeg fått tilbudet, så hadde jeg så klart overveid det tidligere.

Søknaden har blitt postet, så nå er det ingen vei tilbake. Hvis de vil ha meg, da. Og det burde de. For jeg hadde blitt den beste militærjenta ever. Med et par måneders hardtrening i forkant, selvfølgelig. Men det er jeg innstilt på.

Litt som det der, bare at tøffere og med kjipere uniform.

Alenedate.

I min nylig erverdede gressenketilstand er det viktig å finne på ting å gjøre. Jeg er ikke spesielt flink til det, så jeg må tvinge meg til å finne på noe, og bare gjøre det før jeg rekker å tenke over det noen ganger.
Så i dag gikk jeg på kino. Alene.

Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre det, for det er rett og slett noe man ikke gjør alene. Med god grunn, kanskje; jeg tror jeg aldri har følt meg mer alene heller. Det første kvarteret satt jeg helt alene, og da kom det hele to til. De var ikke hver for seg, for å si det sånn.

Jeg følte meg litt sånn her.

Dette kan kanskje ha noe med filmvalget mitt å gjøre; Cinema Paradiso er ikke akkurat en mainstream actionfilm heller. Pluss at den er fra åttitallet og jeg allerede har den på DVD. Men jeg klarer aldri å få sett den, så.

Dog, hadde jeg visst at hovedpersonen var en ung filmmaskinist som drar i førstegangstjenesten og aldri ser ungdomskjæresten sin igjen, hadde jeg kaaanskje valgt noe annet. Det var litt for passende, liksom.
Men fortsatt noe å krysse av på lista over ting man bør ha gjort. Også var det jo en fin film.

We must never be apart.

Første permhelg kom og gikk, og plutselig suger det å være meg igjen.
Det er i det minste to mindre uker til det er over, og der har du fokuspunktet mitt fremover.

Men jeg vi har i det minste hatt en kjempefin helg, om enn lite produktiv (som ikke gjør noen verdens ting), og det blir ekstra godt å være sammen når tiden er såpass flyktig. Dessuten, det er en gyldig unnskyldning til ikke å gjøre annet enn å bare ligge og se på hverandre, og det er jeg alltid sucker for.

Nå blir det bare å vente til neste gang, om et par ukers tid.

På en side vil jeg ikke at det skal være så jævlig hver eneste gang han drar, men på den andre siden vil jeg ikke bli vant til at han er borte heller. Pest eller kolera, liksom.

_______________________________________________________

Et øyeblikk jeg kommer til å verdsette en stund: Da vi tok farvel på perrongen, og toget fyltes opp med andre rekrutter. Det definerte øyeblikket helt perfekt.

(Kollasjen har jeg stjålet fra mammas blogg.)

Pretty pictures and poetry.

Well it's been a long time, long time now

since I've seen you smile.

And I'll gamble away my fright.

And I'll gamble away my time.

And in a year, a year or so

this will slip into the sea.

Well, it's been a long time, long time now

since I've seen you smile.

Været er shitty og jeg er melankolsk, k?

(Teskten er av Beirut og bildet vet jeg ikke hvor er fra. Selv om det sikkert er kjempekjent.)