DotDotDot.

Internett har utviklet seg til å bli drikjedelig.

Eller, jeg har blitt en drikjedelig internettbruker.

En gjennomsnittlig internettsession for meg består av:

• Facebook

• G-Mail

• Sol

• Nettaviser

• Tegneserier

• The occasional Wikipedia-frenzie

• En blogg, i ny og ne

Utover det ... fint lite.

Bortsett fra når jeg sender meldinger på nettet. Men det teller liksom ikke.

Hvis jeg da kjeder meg en dag og blir sittende internetten et par timer sammenhengende, utvikler det seg til å bli mer kjedelig enn det det var i utgangspunktet.

Og det er jo ... kjedelig.

Jeg var "dritflink" før. Da hadde jeg masse forskjellige bildemapper, brukte tid på å finne bilder av ting jeg likte. Som for eksempel min daværende celebrity-crush of the week eller lignende. Også hadde jeg forumer og masse annet random crap jeg var med på.

Har jeg noen gang benektet at jeg var/er nerd, kanskje?


Men det leeenge siden internett var så engasjerende.

Til og med julekalenderene i år er kjedelig.
Nå skal det sies at det er mest fordi jeg faktisk vant noe, den første føkkings dagen jeg var med.
Og jeg burde sikker være all happy, for jeg pleier ikke akkurat å vinne, men jeg gjorde det litt for underholdningens skyld og da. Men nå som jeg allerede har vunnet er det lite vits i å fortsette, ettersom jeg mest sannsynlig ikke vinner noe mer.

Luksusproblem? Kanskje.

Oh, sweet apathy.

Så var  jeg arbeidsledig på tredje uka.

19 dager.

N i t t e n.

Og det går meg på nervene.

Jeg føler meg så ufattelig ubrukelig at halvparten hadde vært nok.

Jeg søker på jobber, jada, men det er langt fra alle som gir tilbakemelding overhodet. I tillegg er jeg litt kresen og gidder ikke gjøre hva som helst heller, så da blir det fort litt lenger mellom jobbene.

Så jeg trenger noe å bedrive dagene med.

Kveldene har jeg stort sett dekket, men på dagtid er det drastisk mindre å ta seg til. De fleste jeg kjenner er på skole eller jobb. Ikke at jeg er så sosial uansett. Aldri vært. Så jeg blir sittende på PCen, eller så ser jeg en film eller leser.

Høres kanskje greit nok ut, men bare over en viss tidsperiode.
Etter hvert blir det like kjedelig som å stirre ut i lufta.

Dessuten går jeg rundt og er ekstra nervøs for tiden.
Har søkt på den første jobben jeg har skikkelig lyst på.

Filmanmelder.

Det kombinerer de tre tingene jeg føler at jeg kan: Se film (som om det er en opparbeidet skill), skrive og å være kritisk.

Perfekt.

Men da jeg skulle skrive søknad fikk jeg så latterlig mye prestasjonsangst at jeg drøyde et par uker før jeg klarte å levere noe som helst, noe som ikke akkurat bedrer sjansene mine.

Men nå er den levert. Omsider.

Så da venter jeg på en mail eller en telefon, som mest sannsynlig ikke kommer uansett.

Fin og optimistisk innstilling, ikke sant?

It keeps me going.


Meeen altså, tilbake til poenget.

Jeg trenger noe å bedrive dagene mine med.
Jeg trenger mer variasjon, få tiden til å gå på kreativt vis.

Jeg har så vidt begynt med fotoredigering, noe jeg synes er relativt gøy.
Har et par bøker om emnet, men synes det er morsommere å fikle i photoshop på random.

Så da blir det som det blir:



Nå satser jeg på at ingen har bedre skjermkort enn meg, for da ser de tydelig den svarte flekken til høyre i bildet.
Jeg hadde gjort noe med det om jeg hadde sett det på skjermen altså, men det er en smule problematisk når jeg ikke får oppdatert skjermkortet en gang.

So bear with me.

Det er én hobby, men jeg trenger flere. Ting som holder meg litt mer aktiv.
PC-sitting er ikke bra for ryggen min heller.

Men gå ut? Neppe.

Det er jo kaldt og ekkelt og sånt.


Lurer på om jeg er inne i en ond sirkel...

I need a shot of ambition.

Whip me into shape
I need a plan or a mission.



Jeg velger bort å gjøre ting jeg faktisk har lyst til å gjøre "her i livet".


Fordi jeg er redd for å mislykkes i å gjøre ting jeg liker. Så redd at jeg heller lar være.
Jeg satser heller på ting som for meg er middelmådig, men som jeg vet at jeg klarer.
Jeg vet veldig, veldig godt at jeg ikke har noe som helst å tape på å prøve, men nei, jeg er så redd for å ta sjanser at jeg ikke gjør de tingene som kan ha positive ringvirkninger flere år frem i tid, i frykt for å ikke klare dem.


I need a wake up call.


Jeg vet egentlig ikke hva som skremmer meg mest; å feile, eller å lykkes...