Salute your solution.

Om høsten blir jeg alltid veldig lei av alt. Spesielt om jeg mistrives. Og det har det nylig gått opp for meg at jeg gjør. Jeg er ikke sosial nok, og jeg misliker skolen helt forferdelig, og gruer meg mer og mer for hver gang jeg drar på en forelesning. Føler at alt er over hodet på meg og at det ikke passer meg nå i det hele tatt.
Og sånt fører til at jeg tar store, livsforandrende avgjørelser. I fjor dro jeg spontant på folkehøgskole, så det skulle bare mangle at jeg gjorde noe tilsvarende i år.
Og det har jeg gjort nå.
Jeg har bestemt meg for å prøve å komme inn i militæret, og har fylt ut denne:

Søknad om frivillig førstegangstjeneste for kvinner.

Og selv om noen har beskyldt meg for å gjøre det for å komme nærmere Mr. B, så stemmer ikke det i det hele tatt.
Det kommer vel heller til å gjøre at vi sees enda mindre.
Det at han har det gøy der har nok bidratt til å trigge lysten, men det er på grunn av meg selv. Tenk.

Det har faktisk vært noe jeg har kunnet tenke meg i flere år uten å helt vite det selv, men siden jeg er jente har det liksom aldri vært noe alternativ. Spesielt siden jeg er født året før det første kullet med jenter som ble innkalt på sesjon. Hadde jeg fått tilbudet, så hadde jeg så klart overveid det tidligere.

Søknaden har blitt postet, så nå er det ingen vei tilbake. Hvis de vil ha meg, da. Og det burde de. For jeg hadde blitt den beste militærjenta ever. Med et par måneders hardtrening i forkant, selvfølgelig. Men det er jeg innstilt på.

Litt som det der, bare at tøffere og med kjipere uniform.

Alenedate.

I min nylig erverdede gressenketilstand er det viktig å finne på ting å gjøre. Jeg er ikke spesielt flink til det, så jeg må tvinge meg til å finne på noe, og bare gjøre det før jeg rekker å tenke over det noen ganger.
Så i dag gikk jeg på kino. Alene.

Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre det, for det er rett og slett noe man ikke gjør alene. Med god grunn, kanskje; jeg tror jeg aldri har følt meg mer alene heller. Det første kvarteret satt jeg helt alene, og da kom det hele to til. De var ikke hver for seg, for å si det sånn.

Jeg følte meg litt sånn her.

Dette kan kanskje ha noe med filmvalget mitt å gjøre; Cinema Paradiso er ikke akkurat en mainstream actionfilm heller. Pluss at den er fra åttitallet og jeg allerede har den på DVD. Men jeg klarer aldri å få sett den, så.

Dog, hadde jeg visst at hovedpersonen var en ung filmmaskinist som drar i førstegangstjenesten og aldri ser ungdomskjæresten sin igjen, hadde jeg kaaanskje valgt noe annet. Det var litt for passende, liksom.
Men fortsatt noe å krysse av på lista over ting man bør ha gjort. Også var det jo en fin film.

We must never be apart.

Første permhelg kom og gikk, og plutselig suger det å være meg igjen.
Det er i det minste to mindre uker til det er over, og der har du fokuspunktet mitt fremover.

Men jeg vi har i det minste hatt en kjempefin helg, om enn lite produktiv (som ikke gjør noen verdens ting), og det blir ekstra godt å være sammen når tiden er såpass flyktig. Dessuten, det er en gyldig unnskyldning til ikke å gjøre annet enn å bare ligge og se på hverandre, og det er jeg alltid sucker for.

Nå blir det bare å vente til neste gang, om et par ukers tid.

På en side vil jeg ikke at det skal være så jævlig hver eneste gang han drar, men på den andre siden vil jeg ikke bli vant til at han er borte heller. Pest eller kolera, liksom.

_______________________________________________________

Et øyeblikk jeg kommer til å verdsette en stund: Da vi tok farvel på perrongen, og toget fyltes opp med andre rekrutter. Det definerte øyeblikket helt perfekt.

(Kollasjen har jeg stjålet fra mammas blogg.)

Pretty pictures and poetry.

Well it's been a long time, long time now

since I've seen you smile.

And I'll gamble away my fright.

And I'll gamble away my time.

And in a year, a year or so

this will slip into the sea.

Well, it's been a long time, long time now

since I've seen you smile.

Været er shitty og jeg er melankolsk, k?

(Teskten er av Beirut og bildet vet jeg ikke hvor er fra. Selv om det sikkert er kjempekjent.)

Just bring back some nice reminders.

Det er helt fantastisk hvor mye tid jeg har til overs nå. Tid til å gjøre ting jeg aldri tenker på å gjøre ellers. I dag har jeg ikke hatt skole heller, så heeele dagen har vært åpen. Og jeg er ikke akkurat verdens flinkeste til å finne på noe å gjøre heller, så det var en stund jeg bare satt og stirret ut i lufta.
Men, jeg har vist meg å være flink!

Fått gjort en hel masse nyttig, riktignok noen ting jeg aldri ellers hadde gjort, men jeg kjeder meg som sagt litt. Jeg har blant annet; bretta klær, støvsugd, satt på en oppvaskmaskin, gjort rent på kjøkkenet, tatt ting ut av oppvaskmaskinen, lest masse ukeblader som lå liggende, luka oppkjørselen (jeg vet, det er kanskje det siste man tenker på å gjøre), tatt ut søpla, levert metallinnsamling, og utført generell rydding.
... Alt dette var før klokken tolv, så det hjalp egentlig ganske lite.

Etter det kom heldigvis Hege til unnsetning, og vi kjørte en tur.

Så har timene flydd litt av sted, og jeg klarte etter hvert å møte Hege enda en gang og se Fire bryllup og en gravferd.

Og jeg har tydeligvis fått til å blogge også, men det må jeg nesten, når jeg får ting som dette presentert:

http://vima.blogg.no/1254670025_ukens_blogger_det_din.html

Alt dette er lett ispedd flere samtaler med Mr. B og poenget er at jeg har klart å sysselsette meg en hel dag uten å sitte foran PCen hele tiden. Tok litt tid å komme frem til det bare.

Men nå er problemet det at jeg ikke har NOEN VERDENS TING å gjøre i morgen! Utenom de TO timene jeg har skole. Også det før klokken tolv. Så... jeg er mildt sagt åpen for forslag, hvis noen har noe å komme med.

... Her er det et fint bilde! Hadde høsten sett sånn ut hele tiden hadde alt vært bra.

Fant dette tilfeldig, så jeg vet ikke hvor det kommet fra, men jeg har klart å spore det tilbake hit.

Take me to the place I love.

Jeg skal innrømme at jeg har følt meg litt sånn her de siste dagene:

Men etter å ha jobbet med å komme over min egen egoisme, og heller prøve å glede meg til Mr. B kommer hjem i steden for å grine over at han har forlatt meg har jeg innsett at det kanskje kommer til å gå greit at han er i militæret. Riktignok går jeg og håper at han skal dimme med en gang, men det går nok over.

Dessuten har jeg innsett at jeg faktisk fortsatt har noen venner, og de har blitt flittig brukt til å fylle opp den ENORME mengden fritid jeg plutselig hadde. Så nå føler jeg meg litt sånn her i steden:

Minus lutefisk. Og det er en god forbedring.