Kitsch.

En gang, for mange år siden var jeg og Ida på loftet til bestefar og lette etter skatter.
Liggende på et lite bord ved vinduet lå det en liten "veggbyste" (er det den korrekte termen?) av en negresse.
Dessverre var håret knekt av, og på daværende tidspunkt følte jeg meg ikke kompetent nok til å prøve å lime henne sammen, og lot henne ligge. Ikke det at jeg hadde noen videre stor interesse for henne akkurat da heller, jeg bare syntes hun var fin.
Men jeg husket henne.
Så da min interesse for kunst og antikviteter fant frem til bevisstheten min for ikke så altfor lenge siden kom jeg på henne igjen.

Og ved første bestefarbesøk (som for the record er altfor sjelden) gikk jeg på loftet igjen, og der lå hun og ventet. Jeg var redd for at hun egentlig ikke kom til å være så fin som jeg husket, for jeg har mange ganger opplevd å få barndomsminner skjendet på det groveste når jeg ser ting jeg husker fra jeg var liten i litt mer voksen alder.
Men denne gangen var jeg heldig.

Det var til og med et ganske uproblematisk brudd, så det gikk fint an å lime. Pappa hjalp til, of course.
Jeg bidro med alternativ fiksing av hvite flekker med sprittusj. Og det gikk fint!

Og nå har jeg kitsch på veggen!
Dette er mitt aller, aller første 'funn', så jeg er strålende stolt og fornøyd.
Hun passer egentlig ganske fint på den røde veggen min og, men en gang i fremtiden håper jeg å kunne ha henne på veggen i min (enn så lenge imaginære) leilighet.